Alle ønsker «Hjelp, vi er i filmbransjen» vel. Nasjonen er sultefôret på nye filmstjerner og en ny komikergenerasjon, og filmer som lages utenfor det tradisjonelle finansieringssystemet er per definisjon en fin ting, i alle fall i teorien. Norsk kinofilm er dessuten overmoden for en helaftens som «bare» er morsom og/eller romantisk, eller i det minste litt koselig.
«Hjelp, vi er i filmbransjen» kommer imidlertid til kort både som komedie og romanse. Hovedårsaken er et uutviklet manus. Filmen vil følge sjangerreglene snarere enn bryte dem. Det er helt OK. Problemet er at filmskaperne får så lite ut av menneskene og scenariene. Direkte overraskende er det at den får enda mindre ut av de mange nerdete filmreferansene.
Filmen blir aldri artigere eller skarpere enn i den innledende scenen i videobutikken der Glenn (Thodesen) og Philip (Williamson) kaster bort dagene mens de venter på at livet skal begynne. Flere av karakterene har hver for seg potensial: Thodesen har hundeøyne, halv Justin Bieber-sveis og allround filmstjerneutseende. Jenny Skavlan er alltid kul på film, uten å anstrenge seg det minste (når skal noen skrive en ordentlig rolle til henne?). Christian Rubcek bidrar med en god, vestkantklysete Kåre Conradi-aktig filmførsteelsker. Williamson gir på sin side filmen en dose av det den sårt mangler: Energi, og en uforutsigbar aura.
Men vi tror ikke på noe av det som skjer når disse typene agerer sammen. Historien - fire kamerater har «audition» for kvinnelige skuespillere for å skaffe Glenn en ny kjæreste, Glenn gir i forelskelsesbeflippelse den søte Linda (Christensen) den ikke-eksisterende rollen, «gutta» ender opp med å måtte lage filmen uten både penger og talent - er i utgangspunktet ganske sliten. Derfra går det fort og utroverdig frem, inntil en sedvanlig koko Peter Stormare (som er med på absolutt alt) står på filmsettet i Oslo og det hele munner ut i en usedvanlig lite hjertestrengsnappende «romkom»-finale.
Filmen får mindre ut av bokollektivlivet enn for eksempel «Buddy» (2003). Noen festscener med drikking og klining er liksom alt. Målgruppen synes uklar: Filmen er trolig for intern for «fjortisene», og for barnslig for alle andre. Skavlan, i rollen som permanent dritings «blogger», får ingenting å spille på. Kontinuitet og flyt er av harelabbkaliber. Aldeles merkelig blir det når filmens hovedpersoner blir servert en haug Rohypnol-tabletter av sine dopglade naboer (som dukker opp fra ingensteds) mot filmens slutt, á la «The Hangover» (2009), for at det så skal skje: Absolutt ingenting.
Størst inntrykk, ved siden av Williamson, er det Hege Schøyen, i rollen som Lindas rike mor, som gjør. Det er et pardoks i en film som jo skal feire en «ny generasjon»: Kanskje det ikke er så dumt med lang og bred erfaring likevel.
MORTEN STÅLE NILSEN