Historier om seriemordere er nærmest blitt en egen sjanger innen krimlitteraturen.
Hovedproblemet for forfattere består først og fremst i å unngå de verste stereotypiene, finne sære psykologiske motivasjoner for uhyrlighetene, og uortodokse drapsmetoder. Tradisjonell «cloak and dagger» duger ikke lenger.
I så måte viser Chelsea Cain en heldig hånd i «Mørkertid». Nå skal jeg ikke røpe morderens metode, men jeg kan trygt påstå at noe lignende har aldri vært presentert i krimlitteraturen før. Så blir det opp til den enkelte å vurdere om påfunnet er smågenialt eller et påhitt på grensen til det totalt utroverdige. Selv heller jeg vel litt mot sistnevnte.
At Cain kan skrive, viser hun først og fremst i rammefortellingen som foregår i kystbyen Portland. Der har vedvarende uvær ført til en flomkatastrofe som krever mange liv, og da det viser seg at flere av de omkomne var døde før de havnet i elven, blir dette en sak for den furete og værbitte etterforskeren Archie Sheridan som så vidt er kommet på bena etter et oppgjør med seriens forrige seriemorder Gretchen Lowell.
En halvdustete kvinnelig reporter blir også (merkelig nok) med på laget, som jager drapsmannen som stadig finner nye ofre i ly av uværet som beskrives med stort trøkk og en sjelden søleskvettende, gjennombløt realisme. Tekstens gode kvaliteter blir imidlertid for ofte overdøvet av forfatterens vilje til å følge sjangerens oppskriftsmessige mønster. En psykologisk trigger for ugjerningene smis sammen på hekta, og et glimt av happy end for et ulykkelig offer nekter forfatteren seg heller ikke.
KNUT FALDBAKKENN
Chelsea Cain var redd for seriemordere da hun vokste opp.
I arbeidet med bøkene har hun blant annet lest mye om patologi.