Leirvik er født i 1977 og debuterer med «Jeg så verden for tidlig».
Tittelen kan sikte mot fortellerens tidlige vonde opplevelser, og et ønske om å kvitte seg med arvelig belastet psyke.
Benz bor sammen med moren i en leilighet i byen. De har bodd syv år på en øy med stefaren, en tid som ble «slukt opp av ensomhet og dårlig samvittighet». Tida sammen med faren, Den Gamle Hunden som en dag stakk av, er de bildene Benz forsøker å hente frem, men det er et vanskelig tankearbeid som settes i gang hos ham: «Han så for seg Den Gamle Hunden som hadde forlatt dem og sendt dem ut i lang rastløshet, ut på den lille øya hvor moren til slutt hadde mista den lille gløden, den lille gleden hun en gang var blitt født med». Blikket Benz har på moren sin er vakkert og poetisk skildret.
Det er et arvelig sinne fra far og bestefar han prøver å finne ut av, og i en svært repetitiv fortellerstil, med et gjennomført beatpoet-aktig språk tar han armhevninger, snakker med vindene og solen og prøver å stable livet på beina. Jeg liker språket, hvordan det dilter litt hengslete hit og dit og røffheten i det. Problemet er bare at det ofte ikke gjør så veldig mye mer, jeg vil nærmere Benz for å forstå ham, og vite mer om forhistorien han stadig problematiserer i en særegen poetisk stil.
Tittelen leder tankene automatisk mot Carsten Jensens reiseskildring «Jeg har sett verden begynne», men her stopper sammenligningen. Leirvik skildrer en innadvendt reise som savner litt lys over hendelsene sine. Jeg skulle gjerne visst litt mer om hvem, hva og hvorfor gjennom hele fortellingen, for språket har særegne egenskaper som gjør det svært leseverdig.
MARI NYMOEN NILSEN