Tittelens «Lincoln» har ingenting med Abraham å gjøre, men henspeiler på bybilen skrankeadvokaten Mick Haller (McConaughey) kjøres rundt i, som en annen Miss Daisy, av den forståelsesfulle sjåføren Earl. Vi skjønner at Haller ikke egentlig har råd til denne luksusen. Men, mer enn antyder filmen, denne advokaten er en ålreit, om enn drikkfeldig, kar, opptatt - liksom på tross av sitt yrke - av rettferdighet.
Han har en vakker eks (Tomei) og en datter som forblir pynt i dette nesten befriende tradisjonelle rettsdramaet; en usannsynlig og innviklet krim, med melodramatiske anslag og en staut, sympatisk helt som drikker hodepinetabletter rett fra medisinflasken om morgenen. Han har en «sidekick»/etterforsker (en usymmetrisk bebartet Macy) og et bilskilt med registreringen «NTGUILTY». Så blir han lokket i en felle.
Både plotet og dialogen («du har mer baller enn en kinesisk pingpongturnering!») er usofistikert, og skuespillerne yter lite utover det de absolutt må. Undertegnede liker den sløye kjekkasen McConaughey (han kan bli en ny Robert Mitchum om han bare anstrenger seg enda litt mindre), og Phillippe kan spille bortskjemte overklasseklyser i søvne.
Filmen - lite kunstferdig, men effektiv nok - er åpenbart ment som den første i en serie (basert på Michael Connellys romaner). Det er ikke sikkert den blir noe av. Det fjerde øyet på terningen går uavkortet til måten filmen fanger Los Angeles på. Det er lenge mellom hver gang man ser den amerikanske filmens hovedstad slik den egentlig oppleves og ser ut på lerretet. Men det har i alle fall regissøre Furman lykkes med her.
MORTEN STÅLE NILSEN