Robyn: Hovefestivalen, Tromøya
Publikum: Ca. 15 000
Aktuell CD: «Body Talk»
Det er mulig å kritisere svenske Robyn for at hun har reist verden rundt med grovt sett det eksakt samme showet i over et år nå (noen sanger fra «Body Talk Pt. 3» er selvsagt kommet til siden i fjor sommer).
Det er mulig å kritisere Robyn for at hun fortsatt sier «2010» i konsertintroen. Det er mulig å kritisere Robyn for at hun fremdeles tar seg en banan 1/3 ut i konserten (i «Dance To The Beat», hvori en vilt dansende guttunge stormer scenen), og fremdeles illuderer «samleie» med instrumentene (bandet består fortsatt av to trommiser og to synthnisser i laboratoriefrakker). Det er mulig å kritisere Robyn for at det er gått «inflasjon» i Robyn-konserter på norsk jord de siste 12 månedene.
Alt dette er det mulig å kritisere Robyn for. Men jeg kommer ikke til å gjøre det.
Det eneste jeg eventuelt ville «kritisere» Robyn for, er de sangene - av det dusinet moderne popklassikere hun begikk i fjor - vi ikke fikk høre. Og at 75 minutters ekstatisk popmusikk føles som en halv time for lite, skybrudd eller ikke.
For Robyn er rent generelt en idiotsikker festivalsuksess. En artist som skapt for å ha 15 000 + klissbløte ungdommer dansende for seg.
Og som hun danser for dem!
Robyn beveger seg helt fantastisk. Sexy og feminin, ja visst, men med den brutale energien til en profesjonell pugilist. At hun evner dette på et par platåsko med 10 centimeter høye såler, svekker ikke akkurat bedriften.
Alle, bortsett fra innskrenkede mennesker, koser seg på Robyn-konsert. Og for de store gjengene av unge jenter som kom løpende fra teltene sine (som må ha begynt å svømme rundt på campingplassen mange timer tidligere) rett før konserttid, er hun det på alle måter best tenkelige forbildet.
Robyn burde vært påbudt på alle festivaler.
MORTEN STÅLE NILSEN