Linkin Park: Hovefestivalen, Tromøya
Publikum: Ca. 10 000
Aktuell CD: «A Thousand Suns»
På plate kan det virke som om det er over for California-bandet Linkin Park. De to siste albumene deres har vært fulle av vaklende nyorientering og smådesperate forsøk på å holde seg Store og Viktige - samtidig som bandmedlemmene unektelig er i ferd med å bli Eldre og Gråere.
Denne typen Karriere 2.0-manøvre er ikke lette å lykkes med, og Linkin Park har da heller ikke klart det. Man kan spørre seg: Er den eneste måten å bli voksen og forbli relevant på virkelig å pådra seg «U2-itis» - komplett med de lange, «atmosfæriske» introene? Selvsagt ikke. Men Linkin Park har foreløpig ikke kommet opp med en bedre strategi.
Det betyr ikke at de marsjaktig monotone låtene og sleggeretorikken deres ikke fremdeles kan fungere fra scenen. Det gjør den. Mot slutten av den halvannen time lange (og det var for langt) konserten deres på Hove i går kveld, hadde interessen begynt å bli meget spredt blant de ikke-troende. Hardcore-fansen holdt imidlertid ut, og det var overraskende mange av dem.
Selv disse ville helt åpenbart helst høre eldre materiale som «In The End» og «One Step Closer», begge elleve år gamle. Bandet insisterte på å fø oss nyere, mer forvirrede låter á la den billige «powerballaden» «Iridescent» i tillegg.
I 2011 fremstår Linkin Park ofte som britiske Muse' «enklere» storebrødre. Revolusjon skal predikes og angst overvinnes, men det er noe megalomant og retningsløst ved den skrikete inderligheten deres. Og det blir verre etter hvert som de blir eldre.
De er selvsagt et langt, langt bedre band enn den latterlige komikertruppen som spilte før dem på den største Hove-scenen i går, 30 Seconds To Mars. Men jammen var de ikke litt kjedeligere å se og høre på likevel.
MORTEN STÅLE NILSEN