«True Blood», sesong 4
Verdenspremiere på HBO i USA søndag kveld
OBS! Denne anmeldelsen er basert på en den åtte minutter lange sniktitten som ligger på HBOs hjemmesider og er ikke en fullstendig anmeldelse av sesong 4.
Når den bloddryppende sagaen om vampyrer, varulver og alver tar en ny retning, er det med et kraftig preg av kitsch.
Etter opptil flere drap, tidvis på allerede døde personer, i finaleepisoden av «True Blood» sesong 3, starter sesong 4 et tilsynelatende mer lykkelig sted.
Sookie er dratt med inn i alvenes univers, hvor alt er overflateflott og lysende vakkert.
Men Sookie Stackhouse hadde ikke vært den hun var om hun ikke ante ugler i mosen. Også kalt troll i forkledning.
Det går ikke mange minuttene før den telepatiske jenta med alveblod i årene både finner bestefaren sin og skraper hull i feenes fasade. Da står hun overfor nok et valg på liv og død.
Og jo da, det er godt å se Sookie igjen. Er man først fast seer av «True Blood» vil heller ikke de magiske elementene være noe problem.
Men måten de presenteres på er flere hakk under hva serieskaper Alan Ball vanligvis leverer.
Mens vi er vant til dype, delikate bilder i kalde kontraster, ser inngangen til sesong 4 ut som en episode fra «Charmed» fra 90-tallet.
Skuespillet i akkurat denne karikerte scenen oppleves også mer som en lokal teateroppsetning enn hva vi venter fra en storskala HBO-produksjon.
Det er bare å håpe at Sookie og serien snart finner tilbake til sin vante, pulserende form.
Kitsch kan helt klart være kult. Men det er det dessverre ikke her.
Anmeldelsen er basert på det 8 minutter lange åpningsklippet som ligger på HBOs hjemmeside.
Du kan også få en kortere sniktitt på VGTV her.