(EMI)
Det er blitt lettere å føle en viss varme overfor Gatas Parlament.
I 2011 er gruppen, trass i broder Aslaks avskjed (han sykler vemodig inn i solnedgangen på det flotte omslaget), en institusjon: Agitatorisk, lettere utmattende hiphop siden 1993.
Som med utopister flest er det fristende å ta av seg hatten for dem.
Det er et sedvanlig fortvilt ujevnt album, men ikke uten høydepunkter.
Det tekstlige er en blanding av sommerkåt erotikk og godmodig politikksnakk.
Man får en følelse av at det ikke går mange ideer i søppelkassen i Gatas-verdenen.
Det meste blir brukt, uavhengig av hvor godt det er. Men jeg kjenner at jeg er litt glad i dem likevel.
BESTE LÅT: «Naboklager 2.0»
MORTEN STÅLE NILSEN