(Warner Bros.)
Sanger for den nye depresjonen.
Borte er trommene og det suggererende skjødesløse «soundet» fra forgjengeren «Soul Journey».
Tilbake står de rene, skarpe akustiske gitarene (partneren David Rawlings er en sublim gitarist), Gillians krumnakket resignerte stemme og de arkaiske ordene («that's the way the cornbread crumbles», «dark turn of mind»).
Sangene høres ut som om de er 100 år gamle, unnfanget i støvet fra den pre-industrielle verden.
Det er selvsagt hele poenget.
Noen mener at å holde på som Welch i vår tid, blir en akademisk øvelse. Så lenge håndverket holder dette nivået, makter jeg ikke å la meg plage.
BESTE LÅT: «Dark Turn Of Mind»
MORTEN STÅLE NILSEN