Filmskaperveteran Woody Allen leverer et lettbeint eventyr fra Paris' gater med sin 41. spillefilm. «Midnight in Paris» starter med en kjærlighetserklæring til Paris gjennom postkortbilder av byens trange gater. Men på Allens postkort regner det.
Og det er regnet i Paris som fascinerer rollefiguren Gil, spilt av en mumlende og fomlende Owen Wilson, en manusforfatter med kommersiell suksess som drømmer om å skrive sin første roman. Han er i kjærlighetens hovedstad sammen med forloveden Inez (Rachel McAdams), og hennes foreldre, som i motsetning til ham ikke ser sjarmen i klamme bakgårdssmug.
De vil gjerne se byens pomp og prakt fra under en paraply, men viser ingen interesse for den intellektuelle kapitalen Gil føler banker i byens årer. Mens han tusler rundt i Paris på flukt fra forloveden og svigerforeldre, og på jakt etter sjarme, varme og tradisjon, snubler han over en aldri så liten tidsreise.
Og det er her vi begynner å ha det gøy, i takt med at Gil opplever den ene mer absurde tingen etter den andre. Som publikum, som for Gil, gjelder det å riste seg løs fra hverdagen, bli forhekset og bare nyte reisen.
På mange måter minner «Midnight in Paris» om «Kairos røde rose» i den magiske virkelighetsflukten. Filmen er mer bekymringsfri moro enn Allen har servert på lenge, selv om den dystopiske rammen selvfølgelig ligger som et stadig skimtbart lag gjennom hele eventyret.
Og etter hvert som Gil blir mer og mer sugd inn i sin drømmeepoke, skjønner han at alle alltid vil lengte etter en annen, forherliget tid, men at gresset ikke alltid ER grønnere på den andre tiden.
Dette har publikum sett og forstått fra ørten hint før Gil uttaler det i klartekst. Den overtydeligheten tynger filmen ned.
Til tross for at Allen har uttalt at han valgte surferen Wilson fordi han var så forskjellig fra ham selv, er det vanskelig å ikke å se Owen som en litt brunere utgave av den nevrotiske Woody i hans tidligere filmer.
I tillegg plastrer Allen en helt stjernegalakse på rollelista for å fylle den minste rolle. Carla Bruni er museumsguide og Oscar-vinnerne Kathy Bates og Adrien Brody dukker opp store små roller. Det er distraherende og merkelig naturlig på samme tid - det funker på Allens dysfunksjonelle vis.
Woody Allens siste storbyflørt er alt i alt en fornøyelig og lettfordøyelig affære. En reise vel verd å være med på.
INGVILL DYBFEST DAHL