Ganske underholdende og svært melodramatisk fortelling fra en bygd utenom det vanlige. Befolket av eksentrikere, selvskadere og idealister.
Kine og Konrad flytter fra Oslo til hennes hjembygd i skam. Konrad har spilt dem konkurs og mistet jobben etter underslag. Nå skal de forsøke å starte en slags ny tilværelse i Takelvdal, en sving på E6'en før Bardufoss. Med seg på lasset har de et skadeskutt ekteskap og den overfølsomme - og overdrevent veslevoksne - sønnen Iver.
I Takelvdal må de ikke bare forholde seg til Kines aldrende foreldre som de flytter inn hos, men også andre skikkelser fra Kines fortid som hun nok hadde trodd at hun ikke lenger skulle være nødt å forholde seg så direkte til. Blant annet den gamle kjæresten Junior, sønn av en verdensberømt miljøverner og tindebestiger, og selv sjef for en skjønnhetsklinikk som gjør at Takelvdal med jevne mellomrom blir besøkt av millionøser med behov for en oppstramming her og der.
I generasjonen under finner vi blant andre selvskaderen Krystle og hestejenta Eline. En annen dyrevenn er Bjarne. Han har sendt alle geitene sine til slakteriet, men tar til gjengjeld en forlatt elgkalv i pleie. Akkurat som Erlend Loes romanfigur Doppler blir Bjarne en selvvalgt fosterfar for elgen.
Det er en ganske springende fortelling å holde styr på dette, med en rekke handlingstråder som bare delvis knyttes sammen mot slutten. Et slags felles tema er hvordan ulike tvangstanker kan ta kontroll over livet, og hvordan mennesker som ikke er til stede, likevel kan ta opp så mye plass. Og ikke minst hvordan mange små handlinger kan lede til fram til et vippepunkt der det er for sent å snu.
Arvola er en god forteller, men noen ganger blir setningene hennes litt for innviklede. Hun har en tendens til å gjenta temaer og symbolbruk inntil det overtydelige. Det burde være unødvendig, for persontegningene hennes er såpass spennende at de alene kan bære mye av handlingen.
SINDRE HOVDENAKK