Sorry, Ringo

Konsert: Ringo Starr & His All-Star Band
Sted: Norwegian Wood, Frognerbadet
Publikum: Ca 5000

I svart dressjakke og mørke briller spretter Starr inn på scenen og minner oss på at «It Don't Come Easy», denne presist førti år gamle låten som ble hans første og største hit etter bruddet med de andre i The Beatles.

Suksess kommer ikke lett, men i Ringos tilfelle var den uansett sikret etter årene med de andre Liverpool-gutta.

Han er en jovial og morsom fyr. «Norwegian Wood» er de første ordene han roper og siterer deretter åpningslinjene på Beatleslåten som har gitt festivalen i Frognerbadet sitt navn. Deretter danser han keitete gjennom Carl Perkins' «Honey Don't» og synger med en stemme som aldri ville ha kommet gjennom audition på «Britain's Got Talent». Først i tredjelåten setter han seg bak trommesettet, til vill jubel.

Hits fra tre tiår

Carl Perkins-låten er fra femtitallet og i løpet av halvannen time kjører Ringo Starr og hans stjernevenner gjennom hits fra ytterligere tre tiår, men det stopper brutalt på nittitallet. Og det lider konserten av, tross sjarmerende versjoner av Beatles' «I Wanna Be Your Man», «Yellow Submarine», «Boys» og helt til slutt «With A Little Help From My Friends» (med Little Steven på kor!) som går over i noen strofer av John Lennons «Give Peace A Chance».

Men det er hans sologlade åttitallsgjester som stjeler for mye av showet. Både den albinobleke multiinstrumentalisten Edgar Winter og Gary Wright er i overkant glad i både soli og håndspilte Rolandsynther med stropp over skulderen. En meningsløs gitarsolo bidrar også Rick Derringer dessverre med.

På åttitallet ligger også hovedvekten av repertoaret, nettopp på grunn av gjestene. Wright serverer selvfølgelig sin nydelige «Dreamweaver», mens Wally Palmar gir oss Romantics-hiten «Talking In Your Sleep» og fra Mr. Misters Richard Page kommer like selvfølgelig «Kyrie» og «Broken Wings».

Morsomst er sirkusdirektøren selv når han kommer frem for å introdusere nok en sang fra et band han pleide å spille i, som han selv sier. Og det er klart det er moro å se Beatleslegenden i levende live.

Men det blir ikke nødvendigvis knallkonserter av det. Vi må nok tørre å innrømme at Ringo Starr alene og uten sin fortid neppe hadde klart å fylle noen større konsertsal.