Patti Smith
Norwegian Wood, Frognerbadet
Publikum: Ca. 5000
Aktuell CD: «Twelve»
Terningkast: 6
Mot slutten av konserten på Norwegian Wood i går, holdt Patti Smith opp en Stratocaster og skrek: «Dette er min generasjons våpen!».
Ingen sier slike ting lenger, og hadde de gjort det ville de blitt ledd ut av byen. Unntaket fra regelen er Patti. For vi ser og hører og føler at hun mener det på det aller inderligste.
Hun har alltid vært verdens største rock'n'roll-romantiker. For Smith er Arthur Rimbaud og Rolling Stones to sider av samme sak. Der hun i sin ungdom ble hysterisk i sin jakt etter den store ekstasen, har hun i en alder av 64 en mer majestetisk aura ved seg. Ikke slik å forstå at vi er hennes undersåtter.
Tvert imot. Smith møter oss som én av oss, og når hun vinker og veiver med armene - og Patti vinker og veiver mye - føles det ett hundre prosent genuint. Mangelen på kynisme i gårsdagens konsert føltes som en visitt tilbake i en tid da musikken betydde alt.
Hun beveget seg som en sjaman. Engasjerte den herlige gitaristen Lenny Kaye i parringsdans når han spilte solo (han fikk synge én låt, han også - The Seeds' garasjerockklassiker «Pushin' Too Hard), lukket øynene og manet frem forløsningen.
Den kom allerede i en episk «Free Money», og vedvarte hele veien. Bandet var eksellent og dynamisk, med akkurat passe store doser god, gammeldags New York-støy i bagasjen. Det var dessuten bemerkelsesverdig hvor godt det nyere, mindre kjente materialet hennes - for eksempel «My Blakean Year» - sto seg i selskap med årgangsstoff som «Pissing In A River», «Gloria» og «Rock'n'roll Nigger».
Patti Smith tar fremdeles rock'n'toll på det rammeste alvor. Vakkert.