Eric Clapton
Norwegian Wood, Frognerbadet
Publikum: Ca. 8000
Aktuell CD: «Clapton»
Eric Clapton må være i godt lune, for han klimprer på den lyseblå Gibson Stratocasteren allerede idet han rusler ut på scenen. Han har endelig lært seg kunsten å gjøre en nonchalant, elegant entre. Sist jeg så ham var det som å bevitne en herre som høyst motvillig sto opp fra TV-stolen for å gå på toalettet.
Den første låten, «Keys To The Highway», bekrefter mistanken: Han har lyst til å være her. Bra.
Seilersko og jeans
Han har lektorbriller, blå jeans, blå jeansskjorte og brune seilersko. To Mardi Gras-perlekjeder over skjorten, et tykt sølvkjede mot kroppen under, sølvringer, tredagers salt- og pepperskjegg. Han ser fantastisk ut for å være 66, og spiller enda bedre.
Han lirer av seg tre lynende sololøp med én gang, avlastet av pianisten Chris Stainton (som burde hatt et ordentlig flygel snarere enn et elpiano). Clapton er den eneste gitaristen på scenen, og tar fullt ansvar. Det er ingen grunn til å kalle ham «Slowhand» lenger, for han spiller mye, fingernemt og raskt. Jeg har, om sant skal sies, aldri har hørt ham bedre - inkludert gullalderen da de troende kalte ham «Gud».
Reggaeaktig
Han legger seg i selen vokalt også, selv om instrumentet hans har sine klare begrensninger. «Old Love» får et reggaeaktig mellomspill med en lang syntehsizersolo av Tim Carmon, før den vender tilbake til utgangspunktet og oppløses i maskingeværsalver fra Strat'en. Den ilende melankolske dansen over strengene tidligere var noe å høre, de også.
Rytmeseksjonen, med Willie Weeks på bass og Steve Gadd på trommer, er vuggende habil, men det er solistene - og virtuosen helt foran - som gjør konserten. Spesielt Gadd er ikke den teknikeren han en gang var, han ser grå ut og peser bak trommene.
Ribbet for begjær
Det akustiske settet begynner godt med «Driftin'». Tidvis høres det ut som om Eric spiller «bottleneck» med bare fingrene, og han legger inn regelrett flamencohete infleksjoner. Temperaturen senkes i J.J. Cales Oklahoma-shuffle «Same Old Blues», og jeg har aldri skjønt hva poenget er med den der «akustiske» kaffebarutgaven av «Layla», ribbet for begjær og brann som den er. New Orleans-«rag»'en «When Somebody Thinks You're Wonderful» er koselig, dog.
Skyene åpner seg under en ellers mektig «Badge». Det er tid for «norsk festivalvær» - en egen sjanger innen dårlig vær. (Dette til tross for at han hverken spilte «The Sky Is Crying» eller «Let It Rain»). Publikum blir stående, og Clapton spiller like blendende.
Clapton er en reservert, sky brite, og bluesen hans er mer luksuriøs, mindre sexy og mer satt enn den hans egne helter spilte. Det betyr ikke nødvendigvis at den er noe mindre blødende av den grunn.
MORTEN STÅLE NILSEN