Låvedans med Neil.
Neil Young har med jevne mellomrom returnert til countrymusikken. Men da han gjorde det med «Old Ways» i 1985, gjorde han det skikkelig.
Dette var ikke vestkyst-countryrock som «Harvest» (1972) eller «countrypolitan» à la «Comes A Time» (1978). «Old Ways» var konservativ countrymusikk med islett av hard honkytonk, og Young «truet» med at det var dette han kom til å spille heretter.
Han løy, selvsagt. Men da han holdt denne konserten i 1985, mente han det.
Bandet hans, International Harvesters, var glitrende, løftet av Rufus Thibodeaux' formidable felespill. Platen byr på seks tidligere uutgitte originaler og et par dramatisk omarrangerte nytolkninger av kjent materiale. «Southern Pacific», for eksempel, reddes fra «Re-ac-tor» (1981), og høres her ganske riktig ut som et tog som tøffer nedover skinnene gjennom et nattlig prærielandskap.
Av de seks «nye», er «Amber Jean» og «Let Your Fingers Do The Talking» kostelig, koselig Nashville-«cheese», og «Nothing Is Perfect» og «Grey Riders» aldeles gigantiske. Sistnevnte er en «Like A Hurricane» for låvedansen - suggererende, spøkelsesaktig honkytonkhardrock.
Det herligste, mest unike av Youngs konsertopptak fra arkivet så lang, dette. Når skal han «get back to the country» igjen?
BESTE LÅT: «Grey Riders»
MORTEN STÅLE NILSEN