Når man har etablert seg som han som lager låter på en hytte i Wisconsin og dedisert dette til eksdama, sier det seg selv at oppfølgeren må dediseres det eneste som er mer uforståelig enn kjærligheten: Den emosjonelle isolasjonen. «Bon Iver» spiller på den franske høflighetsfrasen «bon hiver», eller «god vinter» på norsk. I Justin Vernons tilfelle betyr det en legering av Thoreaus liv i skogene og Fosses «aleine i kvarandre».
Vinterlig har annetalbumet i alle fall blitt. Kjøligere, trangere, mer syntetisk produsert og nesten fremmedgjørende iskald. Selv om 30-åringen har fått med seg betraktelig flere musikere enn de svale hornpåleggene på «For Emma, Forever Ago» er lyden klaustrofobisk og ensom på samme tid.
Låtene er små reiser, ikke av den åpenbare grunnen at titlene nesten konsekvent er stedsnavn - men fordi de sjangermessig er vel så fluktige, men langt fra like eksperimenterende, som Sufjan Stevens. Unntaket heter «Beth / Rest», som, selv om den avslutter albumet, ikke er en ny «Re: Stacks» - men derimot det nærmeste man kommer Phil Collins sitt Rhodespiano på denne siden av ironifri.
Det er en underlig og litt utilfredsstillende avslutning på en sangsamling som aldri gjør seg like dvelende vakker som debutens høyder, men som føles vel så oppildnende og sjelfylt. Det vil si, hvis man kommer over Vernons forkjærlighet for instrumenter som ikke engang prøver å høres naturlige ut. Å bruke åttitallets virkemidler for å tilføre sin egne, nesten introverte sanger noe unikt og, til dels, forkleinet smertefullt ekte, setter de fleste ut i kulden. I en virkelig fimbulvinter.
BESTE LÅT: «Towers»
TOR MARTIN BØE