Tenk om du på et vips kan bli verdens smarteste fyr! Tenk så mye du kan få gjort da! Slike problemstillinger husker jeg godt fra lekeplassen, jeg kan vel ha vært rundt ti år. Drømmer var gratis, og lite visste jeg om at noen voksne mennesker - ved sine fulle fem sanser - skulle lage film om dem en mannsalder senere. Nå er den her!
En liten gjennomsiktig pille er det som skal til. Den får deg til å bruke 100 prosent av hjernen i stedet for 20, og du lærer deg italiensk etter å ha overhørt servitøren på restaurant, du blir utlært mesterpianist på et blunk og, det viktigste her: Du er i stand til å løse alle intrikate koder som gjør deg til en vinner på børsen! Limitless er tullball fra ende til annen, men tar seg selv heldigvis såpass lite høytidelig at den fungerer som helt grei popcorn-eskapisme.
Smått tåpelige russiske gangstere, en haltende sidehistorie med konspirasjoner og et par drap som forsvinner litt i det blå godtar jeg. En voiceover som ikke kler en slik type film likeså. Filmskapernes poeng her er å rive deg ut av setet og inn i en dagdrøm og det lykkes de ganske godt med.
Mest på grunn av de utsøkte visuelle valgene som bokstavlig talt lyser opp filmen: Når vår mann tar pillen sin får vi også frenetiske, adrenalinfylte filmkick jeg ikke har sett siden «Løp Lola Løp».
Honnør fortjener også Bradley Cooper i hovedrollen. Han veksler sikkert mellom sluskete håpløs forfatter (før pillen) og Wall Street- Playboy (etter pillen) og beviser i hver scene at han er klar for større oppgaver enn Hangover 3 (se bare hva han tar fram i scenen da han finner en død mann i stua, skuespillerkunst!). «Limitless» er ikke grenseløst genial, men innimellom grenseløst underholdende.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN