Nærmest fullkommen innestemme.
I motsetning til den fine og umiddelbart lyse EP-en fra i fjor, har Australias eneste virkelige indiekollektiv krøpet milevis inn i tussmørket.
Som band er de fremdeles inderlige og kontrollert dempet, men denne gangen mer sansbart smertelige. Riktignok fråtses det i sjangerens forutsigbarheter - spesielt hviskende intim ettertanke.
Men kombinasjonen av ambient sus og pianoklanger fra Grieg fusjoneres i selvbevisst episk storhet, og sammen med transportetapper fra støyende Ladybug Transistor-land blir dette noe rundt stillestående perfekt.
Det tar tid, men det er det absolutt verdt.
BESTE SANG: «Deep Water»
TOR MARTIN BØE