Bekjemper seg selv.
Kaosavantgardistene har mistet vokalisten siden den fire år gamle «Mirrored». Det hadde vært fristende å si at det ikke merkes, siden de i stedet for å erstatte Tyondai Braxton har knyttet til seg alt fra elektronikapionéer Gary Numan til Blonde Redheads Kazu Makino.
Men det briljante med debuten var nettopp Braxtons evne til å bryte opp den frenetiske monotonien.
Nå blir New Yorkerne, tross fascinerende spinnvill instrumentell galskap og nyansert bruk av calypsooljefat, litt ensporet og «jeg-kan-sykle-uten-hode»-trettende.
Det betyr ikke på noen måte at dette er en dårlig oppfølger. Det var bare at galskapen sist var så overveldende bra.
BESTE LÅT: «Ice Cream»
TOR MARTIN BØE