Ti år inn i karrieren er Sondre Lerche (28) omsider ferdig med å være «lovende».
Det er som regel ett av to når artister med flere plater på CV-en bestemmer seg for å oppkalle sitt nye album etter seg selv. Den manøveren er jo egentlig forbeholdt debutanter.
Så da betyr det gjerne at idétørken er komplett - eller at artisten føler at dette albumet virkelig er noe han står inne for, mer enn noe annet han har gitt ut før.
«Sondre Lerche» vitner om at sistnevnte scenario er tilfelle. Det er en plate som lever opp til de store løftene «Faces Down» ga i 2001.
Omstendighetene rundt slippet gir også følelsen av at Lerche endelig er hjemme, eller i hvert fall der han hører hjemme. Da han dukket opp var det i kjølvannet av den forrige bergensbølgen, men han gikk direkte til stort selskap, og ble som sådan ikke en av de epokedefinerende artistene i Mikal Telles hipsterimperium.
Denne platen gis imidlertid ut av Telle - antagelig ikke et dumt trekk, all den tid forgjengeren «Heartbeat Radio» måtte nøye seg med én uke på VG-lista, på en nitrist 31. plass.
«Sondre Lerche» fortjener en mye bedre skjebne.
Irritasjonsmomentene ved de foregående platene hans er som blåst bort; her er hverken vokaljazzpastisjer, oppkavet new wave eller pinlige forsøk på å refse moderne radio med prematur flinkispop.
Cluet er at Lerche har vokst inn i de store skoene han har prøvd å gå med så lenge. Han har alltid hatt god smak, men der hans tidligere forsøk på å måle krefter med folk som Paul McCartney, Paddy McAloon og Elvis Costello ofte har ramlet ned i gapet mellom vilje og evne, har han nå laget en plate som syder av tenning, overskudd og et tydelig kreativt gjennombrudd.
Feinschmeckerpop som dette lar seg ikke gjennomføre om man må stå på tå når man lager den, og derfor er det godt å høre hvor naturlig og fritt denne platen flyter.
Lydbildet er både rikholdig og fullt av pusterom, ofte smaksatt med nostalgisk knirkende strykere, balansen mellom støy og eleganse er tilnærmet perfekt.
Lerche synger som alltid utmerket lyst og rundt, og håndterer heftige crescendoer like godt som små tristesser med store nervetråder.
Talentet har alltid vært der. Nå er det realisert. Takk for dét.
BESTE LÅT: «Red Flags»
THOMAS TALSETH