Filmen går inn i et tverrsnitt av livet i løpet av 24 timer til en hel rekke mennesker: Det åpner med barna og konkluderer med mødrene.
Åpningssekvensene viser et uvanlig fortellergrep: Menneskene sover og våkner langsomt i den vakre solen; en effektiv måte å nullstille - alt kan skje!
Men etter hvert forstår man at ingen er uten forhistorie her, historier om individer på kant med seg selv og hverandre og deres ytre omstendigheter. De eksisterer, men lever knapt nok hva man kan kalle verdige liv.
Det de måtte ha av drømmer, er de ute av stand til å få strukturert eller gjort noe med.
De befinner seg, altså på en slags sosialt og kulturelt nullpunkt. Hvorfor er det slik? Og hvorfor har det gått så galt?
Vel: Dette handler en nyansert, dramatisk og perspektivrik film om - som ender i en slags avsløring av både kjærlighetens mulighet og tragedie.
Det skurrer bare ett sted: Det blir elendigshetsdveling i overkant. Ærlig talt.
JON SELÅS