Året er 1947 og vi får skildret et USA som forsøker å riste av seg traumene etter andre verdenskrig. Vår mann Cole Phelps, portrettert av «Mad Men»-stjernen Aaron Staton, har vendt hjem fra krigen med heltestatus. Vi følger ham mens han stiger i gradene som politietterforsker i Los Angeles.
Som tittelen tilsier, er «L.A. Noire» dypt inspirert av Film Noir-genren med sine regntunge gater, iskalde detektiver og brutale skjebner. Det er en verden der menn er menn og kvinner helst er ofre.
Selv om «L.A. Noire» ikke er like bekmørk visuelt som klassikerne fra genren, er tematikken like blodig og dystopisk. Vi møter voldelige ekteskap, korrupsjon, rusmisbruk, misbrukte mindreårige og brutale mordere i en verden der Hollywoods skimmer blir et bakteppe for den knuste amerikanske drømmen.
Har du spilt mye «Grand Theft Auto IV» vil kontrollene være velkjente, og kjøringen rundt i Los Angeles gater bærer umiskjennelig preg av å være produsert av Rockstar Games. Mye av likheten med «GTA4» stopper imidlertid der. Cole Phelps er en redelig mann som stopper for fotgjengere og helst bruker hjernen før han bruker nevene.
Anmeldelse: Grand Theft Auto IV
Anmeldelse: Red Dead Redemption
Anmeldelse: Mafia 2
En sentral del av spillet er etterforskningsarbeidet. Åsteder skal granskes, hjem skal ransakes og suspekte personer skal avhøres. I intervjusitasjonene blir man nødt til å bruke magefølelsen og tolke kroppsspråk for å avgjøre om man blir fortalt sannheten eller servert en løgn.
Her har rollefigurene imponerende realistisk ansiktsmimikk, og de fremstår som usedvanlig levende.
Det er derimot ikke alltid like lett å avsløre en bløff eller å finne det kritiske bevismaterialet, og dette tar spillet hensyn til. Ved mangelfulle resultater har man mulighet for å ta omveier og finne andre innfallsvinkler for å få løst sakene.
Man kan likevel ende opp med å gjøre slett etterforskningsarbeid, sitte igjen med en dårlig sak og motta en skyllebøtte fra sjefen. «L.A. Noire» frister i den sammenheng veldig til nye gjennomspillinger slik at man kan oppdage sakens virkelige kjerne og få gjort en tilfredsstillende jobb.
Selv om Cole Phelps har logikken som sitt fremste våpen, kommer han ofte opp i håndgemeng, skuddvekslinger og biljakter. Vil man ha mer av disse mer actionfylte elementene er det også en rekke små sideoppdrag man kan begi seg ut på i lovens navn. Eventuelt kan man bare kjøre rundt og nyte 40-tallets Los Angeles i all sin prakt.
VGD-bruker banglak:
men altså, hvis man var litt trøtt av Rockstar etter GTA og RDR, vil man da oppleve noe nytt i dette spillet bortsett fra tidskoloritt og miljø?
Diskuter L.A. Noire her!
«L.A. Noire» er et usedvanlig vakkert og gjennomført spill der ingenting virker overlatt til tilfeldighetene. Om det er jazzklubber, nedlagte filmsett eller blodige åsteder med skamferte lik, er miljøskildringene så detaljrike og mangfoldige at det nesten er tilfredsstillende bare å se på spillet. Det er lagt mye arbeid i å få 40-tallet til se autentisk ut og utviklerne har lyktes eksepsjonelt godt.
Manuset er en ekte kriminalthriller verdig. Både de små detaljene og de store bildene er engasjerende fortalt. Persongalleriet er stort og alle rollefigurene er skildret med troverdighet og egenart.
Stemmeskuespillet er noe av det beste som har blitt levert innen spillmediet. Dialogen er tro mot sin tid og det florerer av rasisme, kynisme og sjåvinisme, spesielt blant kollegene. Det betyr at man må ha ryggrad i sine valg for å skille rett fra galt.
«L.A. Noire» er dessuten pakket inn i et tidsriktig jazzlydspor, samt stemningsmusikk som virkelig får deg til å føle at du tar del i en klassisk spenningsfilm fra Hollywood.
Samlet sett er dette et spill uten mangler. «L.A. Noire» er historieformidling på sitt ypperste, uansett medium. Spillet hadde en lang vei frem til utgivelsen, men alle årene med ventetid har vært verdt det, for «L.A. Noire» er et mesterverk!
Følg meg også på Twitter!
L.A. NOIRE
Plattform: PS3 og 360
Genre: Action/eventyr
Alder: 18
Utvikler: Team Bondi/Rockstar Games
Utgiver: Rockstar Games
Mer info