(Matador / Playground)
Quiet is the new loud.
Kunstrockerne Sonic Youth har hatt et frenetisk utgivelsestempo, men siden 2009 har det vært uvanlig stille. Denne stillheten har frontmann Thurston Moore tatt med seg til Beck Hansens studio, og sammen har de laget Moores, alt etter hvordan man teller, tredje soloalbum.
I Sonic Youth-kanonen mest sammenlignbart med ti år gamle «Murray St.», men like fullt noe helt, helt annet.
Det er fredelig nedpå - et slags stemningsekko av produsentens egen «Sea Change» (2002), men uten den bitre, trøstesløse og fortvilede desperasjonen over egen situasjon.
Intensiteten er i det usagte, både i egenskap av sitt fravær - men også i noen mer støyende akustiske overganger. Selv om det å definere noe i denne sammenhengen som «støy» vil være det samme som å gjøre Kings Of Convenience til Satyricon.
I stedet inneholder albumet ni søkende og litt sjenerte låter fra en mann som er mykere enn man kanskje skulle tro.
53-åringen har aldri sunget så bra før, stemmen beveger seg mildt og vart mellom strykere, harper og selvsagt flere gitarpålegg.
Meditativt, ja visst - men kledelig sådan, og et album som pakker ut nye hemmeligheter etter hvert som man blir bedre kjent.
Fullt av små usynlige produsentgrep som løfter dette fra å være bare et soloalbum fra en fyr i et band, til å bli et vennlig og fantastisk soloartistisk «statement».
BESTE LÅT: «Circulation»
TOR MARTIN BØE