Duncan Jones, sønn av David «Life on Mars» Bowie, har åpenbart fått høyere budsjett - og flere sterke produsentmeninger å kjempe mot med sitt andre sci-fi-forsøk i Hollywood. Etter den melankolske arthousetriumfen «Moon» opererer han nå i et mer mainstream thrillerlandskap, hvor rammene er mer gjenkjennelige: Bombe på et pendlertog og kampen mot klokken.
Mange av temaene fra debuten er likevel de samme: Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Er det mulig å gjøre noe med tiden som går? Afghanistan-soldat Colter Stevens våkner opp på et tog på vei mot Chicago og, skal det vise seg, har åtte minutter på seg for å redde verden. Men det vet han ikke selv før etter flere runder - og uten å røpe for mye, filmer som «Groundhog Day» og «Déjà Vu» kan gi deg noen hint om hvor det bærer. Repetisjonene er løst med finesse fordi nye biter i puslespillet presenteres i hver runde. Konsentrert titting belønnes altså. Jones undervurderer aldri publikums evne til å bruke hodet, selv om tempoet er skrudd opp. Litt synd at det ser ut som han har måttet svelge en påklistret ny slutt etter hans egentlige, åpne finale. Den er nemlig ordentlig fin, så man taper ikke mye på å forlate salen i det bildet fryser ¿
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN