Den lanseres som «drama», men minner mistenkelig om en «komedie». Ikke særlig god, riktignok. Men langt fra det drama som nå bare meget fjernt kan skimtes.
I det hele tatt: Steven Spielbergs film om en strandet østeuropeer, som på sitt livs New York-reise aldri kommer lenger enn til flyplassen, fremstår som en hybrid av hverken- eller. Av en komedie som aldri blir morsom og et drama som aldri blir berørt.
En film som lister seg fnugglett forbi sitt eget tema, der det ligger som en svart og bunnløs avgrunn rett ved siden av. Det perfekte grunnlag for en komedie av mest sviende, samfunnskritiske slag, hadde Spielberg bare tatt det korte skrittet ekstra og inkludert det i sin film.
Tom Hanks trives åpenbart, men blir ganske monoton i lengden som en uheldig reisende fra et land som uheldigvis rammes av et kupp akkurat idet han befinner seg i ankomsthallens ingenmannsland.
Dermed gjelder ikke lenger hans visum. Ikke kan han få fortsette inn i USA, og ikke kan han sendes tilbake til et land som ikke finnes. Altså må han bli. Utstyrt med matbonger, gode råd og sitt eget, sterkt mangelfulle ordforråd lider han en ublid skjebne i flyplassens shoppingland. Fri, men likevel fanget; lutfattig, omgitt av rikdom.
Men i flyplassens indre gemakker finnes et eget, lite samfunn av flyplassansatte. En gjeng av livets litt uheldige, som den strandede blir et vitalt medlem av. Alle fremstilt som sjablonger, intet engang forsøksvis troverdig.
I den gode komedies univers er dette selvsagt helt i orden. I den intetsigende forsterker den det intetsigende.
Rett ved siden av ligger vår tids svære flyktningtragedie.
Av mennesker strandet nettopp slik, uten land, papirer, kontakter eller fremtid. Spielbergs kamera sveiper dem fort og ukommentert forbi. Som en flukt forbi noe som ble for stort, som en tanke avbrutt i emning.
Over Tom Hanks, flyplassen, dens skjebner og indre liv hviler i stedet en lunken liksomånd.
Uten poeng, uten relevans og en fort utslitt humor.
ELLEN MARGRETHE SAND