Blåkopi av Beck.
Det er greit å stjele fra sine helter, og jeg skjønner godt at Gisli har Beck som sitt store forbilde, men dette blir rett og slett for mye av det gode. For dette har vi da hørt før. Etter all hypen rundt Gisli er det mulig at forventningene til debutplata er skrudd vel høyt, for min del blir dette uansett en nedtur. Gisli skriver finurlige og naive slacker-tekster, og i låtene «I'm Trying» og «Worries» får han vist at han behersker singer/songwriter-sjangeren også (selv om sistnevnte minner mistenkelig om Evan Dandos «Outdoor Type»). I «I Don't Fight» og «Can You Make Me Right» knabber Gisli rett og slett for mye av Beck. Han putter jo hele «Odelay» inn i de to låtene, jo! Gisli har absolutt potensial, foreløpig er han ikke noe annet enn en helt grei Beck-kopi.
MARIT AABY VEBENSTAD