1990-tallsklassiker i mammututgave.
Både fiender og fans, og Jeff Buckley har mange av begge, må være enige i følgende: Sett fra 2004 er «Grace» (1994) 1990-tallets mest innflytelsesrike rockalbum, kun slått av Nirvanas «Nevermind» (1991). Her hjemme er inspirasjonen fra den amerikanske sangerens eneste fullførte langspiller å høres i alle fra Thomas Dybdahl til ni av ti «bergensbølge»-artister.
Der ute gjorde den så altfor tidlig avdøde artisten (han druknet 29. mai 1997) et minst like stort inntrykk, spesielt i Storbritannia. Utnyttelsen av dynamikk som kompositorisk grep på Radioheads klassiske «OK Computer» (1997) var pur Buckley, og hva gjelder Coldplay, Keane, Travis, Starsailor og alle de triste unge mennene med gitar - vel, de hadde ikke vært det de er om det ikke hadde vært for dette albumet.
Men der etteraperne sliter med en viss blekhet, var originalen fryktløst, nokså egosentrisk fargerik. Han var sønn av den tilsvarende tragiske skjebnen Tim Buckley, og hadde arvet dennes spenstige evne til oktavoverskridende stemmeøvelser. Musikken hørtes ut som Led Zeppelin møter Van Morrison; det operatiske dramaet virket affektert på enkelte og magisk på mange.
«Grace» er et album enhver rockinteressert må eie. Andre vil i tillegg ønske seg denne praktutgaven, komplett med en bonus-CD med tolv stort sett interessante ekstraspor, samt en DVD med en 30 minutter lang dokumentar og fem musikkvideoer.
MORTEN STÅLE NILSEN