Leif Ove Andsnes og Ian Bostridge har gått til Franz Schuberts manuskripter og fremfører store deler av «Winterreise» i originalt tenorleie.
Deres versjon er forfriskende fri for det affektert høytidelige alvoret som ofte hefter ved dette ikonet. Tekstens fortvilte herremann virker yngre, og det gjør at både hans kjærlighetskvaler og språkets forslitte bilder blir mer troverdige.
Bostridge har en klar, slank og varm stemme som kommer litt til kort i de dypeste partiene, men han tar det flerfoldig igjen. Uttrykksregisteret han slipper løs spenner fra den ekspressive ironien man kan finne i engelske «mad songs» til en nesten Mozartsk letthet og eleganse. Mellom poet Wilhelm Müllers frosne hjerter og posthorn får en svart humor komme til syne, og det er befriende. Andsnes' spill er like klart, han balanserer fint mellom å slippe Bostridge til og å ta styringen når han spiller alene. Når det gjøres på denne måten, er det et poeng å sende enda en versjon av «Winterreise» på gaten.
HILD BORCHGREVINK