Rørende

Når veslevoksne, glupe Selma står igjen følelsesmessig avkledd i «Ikke naken», så er det uendelig vakkert og rørende.

Torun Lian har en sjelden evne til å se hva som rører seg i hoder og kropper på barn og unge. Hva som skjer når naturkatastrofen nærmer seg - i dette tilfellet forelskelsen. I et sommerlig blidt naturlandskap kjemper Selma med nebb og klør mot sin gryende pubertet. Hun vil ikke bli betatt av gutter, langt mindre at de skal se på henne som noe annet enn en intelligent, sylskarp, veslevoksen jente med nobelprisambisjoner.

For skarp og veslevoksen, det er hun. Hun er tilgodesett med tanker og replikker som tydelig bærer preg av en voksen stemme. Det er greit å akseptere hennes dype interesser for vitenskapen, men en del av replikkvekslingen er iblant mer litterært gode enn muntlig naturlige.

På den annen side er scenene mellom Selma og hennes etter hvert svært gode venn Andy fulle av sødme og varme. Hun - en energisk kontrollfrik. Han - en betatt og betagende kar med en engels tålmodighet i kampen for å vinne den unge damens hjerte. Nydelig og nyansert spilt av Julia Krohn og Bernhard Naglestad.

Parallelt følger vi det turbulente kjærlighetslivet til Selmas onkel og tante (Kim Sørensen og Ane Dahl Torp). Der er det hyl og skrik og stormfulle høyder; for Selma et klart eksempel på at kjærlighet og sånn er noe dritt.

Det er møtet med «den fremmede», en reflektert, stillferdig svenske (Gustaf Skarsgård) som åpner Selmas øyne. «Ja visst gjør det ont, när knoppar brister," skriver Karin Boye i sitt dikt. Og det gjør vondt for Selma når hun skjønner at hun har et vell av følelser hun ikke lenger kan kontrollere; det ulidelig spennende og urovekkende som kalles pubertet.

Det som skurrer, er at enkelte scener og samtaler bærer preg av å være konstruert, samtidig som Selmas stadige guttediskusjon med venninnene får et gjentagelsens preg.

Ikke desto mindre; «Ikke naken» beveger og varmer, med humor, romantikk og tårer.