Love story i Rogaland

Med Morten Abel som Supermann kan alle livets vansker overvinnes. Slik fungerer det i alle fall i hodet på den godhjertede Egil Hjelmeland - fortreffelig portrettert av Kristoffer Joner.

«Alt for Egil» er en norsk filmmusikal med surrealistiske ingredienser. Det i seg selv er både sjeldent og ambisiøst. Stor takk til Tore Renberg (manus) og Tore Rygh (regi) for vågestykket, selv om de ikke helt treffer planken. Den kunne enten tatt det surrealistiske element mer ut, eller loddet litt dypere. Eller kanskje begge deler.

Med det energiske og selvoppofrende pizzabudet Egil og hans psykisk utviklingshemmede kompis Jan-Ove (dyktige Trond Høvik) som hovedaktører rulles opp en fabel om heltedyrkelse, livsgnist, vennskap - og kjærlighet. Og da Egil rammes av kjærligheten, er det med en melodramatisk styrke som inneholder absolutt alt av enkel, nydelig, nesten naiv oppriktighet kombinert med de svulstigste klisjeer. Joner som forelsket gutt og velvillig venn sprudler av en slags stillferdig energi.

Hyggelig

Når livet jubler eller gråter i takt med Egil, så bryter han, eller medspillerne, ut i sang - i skikkelige musikaltradisjon. Det fungerer godt som absurd humoristisk kommentar til filmens følelsesmessige univers, der Morten Abel dukker opp i diverse roller (uten å snakke eller synge), som helikopterpilot, brannmann, politi - eller i andre roller som redningsmann. Som en Supermann, en god fe - eller selveste Frelseren. Rollefigurene rundt duoen Egil og Jan-Ove er vagere tegnet. Riktignok er Nina Ellen Ødegård søt som Egils kjæreste, men hun er ikke tillagt mange replikkene. Veteranen Sally Nilsson gjør som vanlig en solid jobb foran kameraet, her som Egils hjertesyke mor. Øvrige venner er nærmest fyllmasse i filmen. Musikken er vesentlig. Lars Horntvedt, Tore Rygh og Morten Abel er bidragsytere. Deres toner akkompagnerer og forsterker følelsene til det sårbare pizzabudet Egil.

«Alt for Egil» sneier innom mange dypsindige livsbetraktninger, men er mest av alt en ganske hyggelig love-story med Rogaland som bakteppe.

Borghild Maaland