Deilig mareritt

For det er nemlig det som står på planen fra det første skrittet du tar i spillet «Doom 3»: Klam, intens, klaustrofobisk frykt.

Vi snakker om det mest etterlengtede PC-spillet på lenge. Forventningene har vært bortimot ekstatiske siden spillet ble vist frem for første gang under spillmessen E3 for drøye to år siden.

Slik de alltid er når id Software kommer med et nytt spill. Selskapet har, med überprogrammerer John Carmack i spissen, laget de mest avanserte spillene rent teknisk helt siden de selv skapte skytespillgenren med «Wolfenstein 3D» i 1992.

Manna fra oven

Året etter ga de ut det som går for å være den kanskje største revolusjonen for PC-spill noen sinne: «Doom». Ikke så rart, derfor, at «Doom 3» lyder som manna fra oven for alle som har fulgt PC-spill over litt tid.

Og selv om vi ikke snakker om noen revolusjon denne gang, eller evolusjon for den saks skyld, overbeviser id Software nok en gang med et teknologisk imponerende, særdeles stemningsfullt og utrolig spennende spill.

Året er 2145, og forskere på en base på Mars gjør noen merkelige funn langt under jorden. Du ikler deg rollen som en marinesoldat, som ankommer Mars for å starte sin første arbeidsdag.

Kort tid etter bryter helvete løs. Og da mener jeg ikke at aircondition-anlegget fusker eller at kaffemaskinen er tom. Nei, jeg mener det bokstavelig.

Som i Helvete med stor H.

Demoner av stadig verre sort labber inn i korridorene på basen og gjør kort prosess på det de kommer over. Andre ansatte på basen blir forvandlet til blodtørstige zombier.

Og der er du da, en stakkars soldat med hjertet i halsen og ymse våpen som holdes med skjelvende hender.

Jeg kan ikke få understreket det nok: «Doom 3» er absolutt ikke noe for barn eller personer med dårlig hjerte.

For hvis man først klarer å leve seg inn i det som skjer på PC-skjermen, er «Doom 3» en 20-30 timer lang studie i hvor mye redsel man er villig til å påføre seg selv.

Den grensesprengende realistiske og rikt detaljerte grafikken, det sensasjonelle lydbildet og den generelle mørke stemningen, hvor snerrende monstere potensielt ligger på lur i hver eneste skygge (og de er det mange av, for å si det sånn), sørger for en grad av troverdighet og innlevelse ingen andre spill av denne typen har oppnådd til nå.

For min egen del, har jeg faktisk ikke vært så redd siden jeg stod 30 meter over parkeringsplassen utenfor Mosseporten Senter med en strikk festet til bena. «Doom 3» er som å stå på den vesle plattformen og grue seg til å hoppe i 30 timer.

Ja, det er utmattende å tvinge seg selv til å spille gjennom et spill hvor man er redd stort sett hele tiden. Av og til fikk jeg så angst at jeg måtte avslutte spillet og ta meg en hvilepause, og jeg måtte ofte psyke meg kraftig opp før jeg gikk inn i et nytt rom. Skvetten, skjønner du.

Men Gud bedre så tilfredsstillende det er.

Og jeg skal fortelle deg hvorfor: Opplevelsen av å overvinne frykt er ekstraordinært vidunderlig. Ikke mine ord, de tilhører den britiske psykologen Bertrand Arthur William Russell.

Jeg er hjertens enig, og mener sitatet langt på vei beskriver hvorfor vi mennesker liker filmer som «Ring» og «Motorsagmassakren», bøker fra forfattere som Stephen King og Clive Barker og spill som «Silent Hill» og «Doom 3». Det er også derfor enkelte hopper ut av fly eller klatrer opp fjell uten sikring.

Jeg føler det som om jeg har oppnådd noe etter å ha spilt gjennom «Doom 3». Det er en personlig seier for meg.

Samtidig er evnen til innlevelse essensiell for å få maksimal glede ut av dette spillet. Det er nemlig fint lite som har skjedd siden originalen fra 1993 rent innholdsmessig:

Du skal skyte på alt som rører seg helt til det ikke rører på seg lenger, du skal finne forskjellige koder og sikkerhetsoppgraderinger som åpner diverse dører og du leter etter helse og ammunisjon her og der.

That's it, egentlig, bare avbrutt av noen få mini-puzzles og en håndfull bosser.

Dersom man ikke lar seg lure av illusjonen av å «være» på Mars i 2145, dersom monstrene du møter bare er grafikk på en dataskjerm, kan dermed «Doom 3» bli en smule kjedelig i lengden.

«Doom 3» er bundet av formelen som ble skapt i 1993, til tross for at inspirasjonen fra nyere, mer langsomme spill som «Silent Hill» og «Resident Evil» er åpenbar. Det låner også friskt fra 1998-klassikeren «Half-Life», noe som enkelte nok kan oppfatte som ufint tyveri.

Jeg opplevde faktisk et snev av misnøye selv underveis. Mellom de glimrende første timene og de siste fantastiske timene, vanket det en god stund med litt småkjedelig trasking nedover identiske ganger mens jeg skjøt de samme monstrene som i forrige rom. Ikke ille nok til å trekke ned helhetsinntrykket i særlig grad, men det var i alle fall der sekseren røk.

Et spill må ikke nødvendigvis være superinnovativt for å få toppscore. Men bruker man begrepet «originalt» i steden, er det massevis av rom til kreativitet selv innenfor en såpass sliten genre som førsteperson skytespill. Og særlig originalt kan man ikke si «Doom 3» er.

Blant årets beste

Kanskje litt strengt av meg, for jeg står bombefast på at stemningen som skapes, miljøene man ferdes i, frykten som fremprovoseres og den uovertrufne teknologiske innpakningen gjør «Doom 3» til et av de beste skytespillene siden «Half-Life» når vi snakker om enspillerdelen. «Doom 3» er et av årets beste spill så langt, og det burde si sitt.

Ja, selv bakgrunnshistorien i spillet, som i stor grad blir presentert via logger og e-post på PDAer du finner rundt omkring på basen (ikke ulikt «System Shock 2» for eksempel), synes jeg fungerer ganske bra.

Flerspillerdelen, som er så tradisjonell pang-pang som det kan få blitt, er til og med kostelig. I likhet med «Unreal Tournament 2004», sørger «Doom 3» for å fylle et tomrom skapt av havet av realistiske skytespill som dominerer for tiden.

I tillegg har spillmiljøet fått en ekstremt bra spillmotor å kaste seg over, jeg forventer meg en hel masse gratismodifikasjoner som vil forlenge levetiden til «Doom 3» betraktelig.

I det hele tatt har id Software servert akkurat det jeg har forventet meg siden første gang jeg fikk spillet presentert under spillmessen E3 for over to år siden.

Jeg har lagt bak meg en svært skummel og engasjerende spillopplevelse, en opplevelse jeg kommer til å huske lenge. Det har vært deilig å fråtse i den ekstreme grafikken, og id har som vanlig, laget en fantastisk spillmotor som er tvers igjennom bunnsolid.

Nyvinning er ikke avgjørende for en strålende spillopplevelse.

Av og til kommer et spill mer enn langt nok med å være eksepsjonelt vellaget.

PS! Spillet er testet med både 512 og 1024 MB RAM og med både Geforce 4 Ti4600 og Geforce 6800 GT skjermkort, begge deler med en Pentium 4 2,53 GHz prosessor. Med det minst kraftige oppsettet fløt spillet som en drøm på medium grafikkinstillinger og 800 oppløsning. Med det kraftigste oppsettet var alt helt nydelig på «high» grafikkinnstilling og 1024 oppløsning - helt stabilt på 60 FPS.

Jeg har ingen problemer med å se at «Doom 3» vil fungere tilfredsstillende på de anbefalte minimumskravene - se nederst på denne siden. Men jeg vil også legge til at den virkelige nytelsen først kommer med en skikkelig kraftig maskin.

«Doom 3» kommer også på Xbox senere i høst.