Mørk science fiction der «budskapet» fordunkles av formen.
Formen er alt i «Riddicks krøniker» - en mørk, korthuggen «tegneserie»-stil som i og for seg kan fascinere. Men som her hugger innholdet opp i sekvenser så bastante, så dunkle og så nærsynt at så vel publikum som filmskapere taper hensikt og handling av syne.
Universet er ferd med å gå under, blir vi fortalt meget tidlig i filmen. Hva universets fåtallige krigere derfor driver og slår hverandre i hjel for, forblir denne krønikes store gåte.
Bortsett fra at det trolig indikerer enda en oppfølger i en serie som begynte med «Pitch Black» (2000), og nå tar opp tråden fem filmår senere - da de uhyggelige Necromonger jager alt liv på universets kloder for å undertvinge dem sitt imperium.
Filmens ekstreme helt er fortsatt Riddick, spilt av en aldeles uttrykksløs Vin Diesel. En steinblokk av en mann, hvis øyne kun kan se i mørket. Det er muligens grunnen til at «Riddicks krøniker» stort sett foregår i mørke sjakter og huler, eller på små kloders mørke bakside.
Den aller minste av dem heter Crematoria, og har soloppgang hvert 15. minutt - hvorpå temperaturen umiddelbart stiger til 700 grader. Her bor den ensomme Riddick i et rimelig håp om å lates i fred.
Men nei. Crematoria blir brått et folksomt sted - hvorpå Riddick begir seg opp loddrette fjellvegger midt i soloppgangen. Hvor det pussig nok er levelig i skyggen av selv de smaleste revner.
Mens Riddick-fansen nå hygger seg med at denne anmelder ikke har skjønt noen ting, skjønte anmelderen i stedet noe annet: Det 700 graders klare faktum at dette er en film for helt spesielt interesserte.
ELLEN MARGRETHE SAND