Norges Jessica Simpson.
Trine Rein var i norsk målestokk en smule forut for sin tid. Et mer eller mindre helstøpt popprodukt - med vekt på produkt - et par år før platebransjen i sin alminnelighet egentlig begynte å tenke i slike baner her hjemme.
I dag er det ingen skam for en artist å komme komplett med egen stylist - Lise Karlsnes blir jo til stadighet applaudert for nettopp det - men for ti år siden var det ufint å beskylde sine medartister for å være «late og sjuskete». Spesielt når man var såpass harry selv. Det kan trygt sies at Trine Rein banet veien for øh ..., Mette Hartmann, i hvert fall.
I 2004 er det fremdeles forsvinnende lite egenart å finne i musikken hennes. Verden har aldri lidd av noen mangel på divaer in spe, og Reins eneste virkelige våpen i denne kattekampen er to sanger - «Just Missed The Train» og «Torn» - som begge er blitt gjort bedre og friskere av andre syngejenter.
To litt mindre hits også - «Stay With Me Baby» og «Do You Really Wanna Leave Me This Way». Alle de fire låtene du husker, ligger helt foran på albumet. Deretter bærer det nokså krapt nedover.
Rein har ikke den atletiske beherskelsen av melisma som de ivrigste konkurrentene hennes i liksom-soulbransjen kan skilte med, låtmaterialet er grått, og produksjonene bærer jevnt over tungt preg av at dette er rundt ti år gammel musikk. Så hvorfor skal man velge Trine Rein fremfor andre sangere ute i samme ærend? Ingen grunn, dessverre.
MORTEN STÅLE NILSEN