Det er minst to årsaker til at Monty Pythons klassiker nå er ute på markedet igjen. Offisielt er grunnen at det er 25 år siden den ble laget.
Uoffisielt - men sikkert minst like viktig - er det nok at «noen» føler at Mel Gibsons grusomt voldelige «The Passion of the Christ» har beredt grunnen. Begge årsakene er like dårlige. Eller gode. Uansett er det alltid gode grunner til å se igjen filmen som mange vil hevde er filmhistoriens morsomste. Og/eller mest blasfemiske.
Det handler om Brian. Født i år 0. I en stall like ved siden av en mer berømt stall.
Nesten Jesus, med andre ord. Og slikt vakte alvorlig oppsikt da filmen kom. For ingen trodde vel at dette ikke handlet om Jesus.
Men om vrien er liten, er den i alle fall avgjørende: Dette er en slags Jesus. Men totalt uten guddommelig aura og hensikt.
Sånn sett var det en barnestrek av dimensjoner fra en av verdens mest berømte humorgrupper: I absolutt alle år var bekjempelsen og latterliggjøring av all verdens autoriteter en hovedmålsetting. Så hvorfor ikke gå direkte til kildene?
Å se filmen i dag, 25 år etter, er en sann svir. Riktignok kan det godt merkes at den ble laget som en samtidskommentar, som det meste av det denne hovedsakelig TV-baserte gruppen laget. Publikummere med 25 års hukommelse vil utvilsomt ha aller best utbytte av løyene.
På den annen side er den så burlesk, så gjennomført, så minutiøst nøyaktig og inspirert ravgalt laget, at man bare gir seg over. Det er simpelthen vanvittig morsomt!
Det er kanskje lettere i dag enn for 25 år siden å se at er det noe filmen ikke er, så er det blasfemisk. Snarere tvert om: Den stiller seg bare blant dem i bakerste rekke som hører Bergprekenen, der det er litt vanskelig å høre...
Og dermed må budskapet tolkes. Hvilket gir mennesker av all verdens avskygninger grunn til å tolke budskapet og anvende det til eget bruk.
Det er her Python-analysen berører det geniale: Menneskenaturen i all sin forferdelige prakt - maktlysten, forfengelig, selvrettferdig, latterlig, småskåren og ubetalelig selvrettferdig.
Det blir en fantastisk oppvisning i religionens mulighet som opium for folket, hemningsløst toppet av den muntert syngende og plystrende korsfestede hop: «Always Look on the Bright Side of Life!»
Makan! «Life of Brian» anbefales sterkt som denne sommerens store oppbyggelse.
JON SELÅS