Federico Fellinis mesterlige «metafilm» om filmskaper som strever med sin film - og sin egen, monumentale tvil.
«Dristig og mesterlig» var VG-anmelderens tittel 2. juledag premièreåret 1963 - og intet er mer unødvendig enn å forandre en prikk i den.
Har den forandret seg? Ikke på annet vis enn at den nå sendes ut i teknisk restaurert tilstand - klar for å gi nye kinoopplevelser.
Har vi forandret vår opplevelse av den? Utvilsomt. En opplevelse påvirket av den mesterverkstatus, de mange gangers møter, de utallige studier, omtaler, tolkninger og analyser som den i mellomtiden har vært gjenstand for.
Og det er nettopp hva som kjennetegner et mesterverk: Det holder, det treffer, det avslører og det rører ved hvert nytt møte - uavhengig av enhver tid, trend og tilfeldig rådende «retning».
Tross alle idealistiske, entusiastiske, oppfinnsomme og nyskapende filmskapere som er kommet til i årene siden: Fortsatt er Fellinis «8 1/2» unik i sin billedrikdom, sin evne til å formidle en visuell fortelling og sitt eget univers av drøm og virkelighet, nåtid og fortid, skam og begjær, komikk og tragedie, tvil og tro.
Den er en «metafilm» - det vil si en film om en film, fortsatt den i genren som rager i særklasse over de fleste etterfølgere. Den handler om en filmregissør i skaperkrise, trukket i alle retninger av indre tvil og ytre press. Samtidig som den handler om film-filmens regissør Guido, er det en film om Fellini, som på samme tid selv var rammet av krise - eksistensielt og profesjonelt.
Det nesten ufattelige er hvordan han - i hele sin voldsomme flyt av bilder og elementer - har greid å gi det hele en form og en ramme som på samme tid formidler en ubegrenset opplevelse - og en tydelig historie.
Enkelt og altomfattende.
ELLEN MARGRETHE SAND