Kostelige episoder redder ujevn, men høyst severdig, burlesk tragikomedie om hverdagsliv på randen.
Mona Hoel er en sjelden og frodig fugl i den norske filmfauna. En «frittflygende» filmskaper som unndrar seg enhver burplassering, det være seg i generasjon, genre eller personlig «image». Og hvis hjerte synes å banke for hverdagslivets bunnløse tragikomikk - like innlevende som avslørende.
Den burleske tragedie, den smertefulle komikk. I «Salto, salmiakk og kaffe» omgås de to sider i skjønneste forening og ubrytelig sammenheng, der et knippe mennesker på randen strever seg anelsesløst i gamle spor fra den ene dag til den neste. Uten rast eller ro, som man nettopp ikke vil ha når man vet at ettertanken vil gi en selvinnsikt det er best å unngå.
Inntil det hele ender i samlet sammenbrudd. Et slags endelig, frigjørende oppgjør og katarsis av død og nytt liv, av undergang og ny begynnelse.
Vi er i et lokalmiljø, fint fanget av kamera i en innledende sveip sett fra oven, kjennetegnet av en toglinje, en nærbutikk og bitte små hager fylt til randen av hver sin trampoline. De fungerer som nytteutløp for diverse nevroser blant et knippe personer i alle aldrer som på ymse vis angår hverandre: En bestemor (Bergh) som ruser seg på alt som ruse kan. En innvandrer (Fares) med nærbutikk - filmens stabile punkt. En overarbeidet sykepleier (Holmen), en høygravid hjemmemor (Lindbeck), hennes slask av en ektemann (Storhøi) og en svært sliten politimann (Scharffenberg). For bare å nevne noen.
Alt foregår i et ensemblespill der ingen står frem som «stjerne», men én allikevel må nevnes. Urettferdig eller ikke:
En kostelig Kjersti Holmen. Et syn i aksjon som aggressiv sykepleier med vaskemani og slitsom datter. Oppvridd alenemor i uavbrutt turbotempo, livredd for et øyeblikks pause, da hun utvilsomt ville gått fullstendig i stå.
Dette kan Holmen: Den rastløse, «intetanende» tragikomikk i fri flukt og nøye timing, gravalvorlig fremført.
Lite krever fastere hånd og regigrep enn den tilsynelatende, fulle løssluppenhet. Mona Hoel er klart underveis. Men fortsatt lar hun seg litt for ofte lede på avveie av sine frodige filmfigurer.
Forståelig nok, i og for seg. Men ennå mat å jobbe med for den fremadflygende filmskaper Hoel.
ELLEN MARGRETHE SAND