Blytung satire over steindødt tema, som selv ikke en rad glitrende skuespillere kan redde.
«Stepford Wives» har en rolleliste som glitrer og lyser og kan sende ens forventninger til de høyere sfærer. Men der stopper luftferden.
Det er som blytunge lodd har lagt seg over film, skuespillere, stemning og omgivelser - i det som åpenbart er ment som elegant satire i fnugglett driv. Men ikke så mye som et vingeslag er å oppdage, ikke en millimeter letter den feministiske samtidssatire fra Connecticuts knallgrønne forstadsplener, der komedien finner sted.
I 1975 kom samme historie på kino i Bryan Forbes' regi, da som thriller. Nå åpenbart tenkt med den velspilte humor som skyts, der filmen gjør narr av ektemenns våte drøm om den perfekte husmor i heimen: den bollebakende, alltid smilende sex-bombe i minimale blonder i rosa, som gjør hans dager og netter så behagelige.
Men det er rart med det - ett og annet er faktisk skjedd siden 1975. Forsiktigvis også det at bunnen er falt ut av domenet for husmoridyll.
Så det blir hverken fugl eller fisk. Bare plump, konstruert komikk, i en setting som blekt - meget blekt - kan minne om den vidunderlig elegante 50-tallssatiren «Far From Heaven» fra et par år tilbake.
Enten har regissør Frank Oz tatt hele sin farse for alvorlig. Eller han har - underveis - oppdaget at det er en film uten bunn og hensikt.
En voldsom veiving med våpen mot fiender som ikke finnes.
ELLEN MARGRETHE SAND