Luksusnostalgi

Det løsnet etter at de uforskammet godt bevarte The Everly Brothers kom på scenen. Det er en fin gest å ha dem med på denne turen, og Simon var ærligåpen om i hvilken grad brødreduoen, som har kranglet minst like heftig som Simon & Garfunkel, la grunnlaget for Paul og Arts suksess. Ikke at opptredenen deres var all verden - de låt bra hver for seg, men harmoniene har mistet merverdien - men de fungerte utvilsomt som en slags katalysator for at det tødde opp mellom hovedpersonene etterpå.

Pianojazztendensene i mellomspillet på «Homeward Bound» var smått ufikse, den baktungt omarrangerte «The Sound Of Silence» stotret en smule, «AmericanTune» ble i Arts versjon en litt småsekunda «Bridge Over Troubled Water», og både Paul & Art gjorde seg skyldige i nokså pretensiøse sangprestasjoner i nettopp det sistnevnte paradenummeret.

Best til sist

Den siste timen i går var likevel unektelig hyggelige greier. Simon er en undervurdert kassegitarist, «The Only Living Boy In New York» er og blir en nydelig sang, og thereminsoloen(!) i «The Boxer» var om ikke annet uventet. Rent generelt låter Simon & Garfunkel livligere på denne turneen enn de gjorde under gjenforeningen tidlig på 1980-tallet. Om du kan leve med at en gang potent og vesentlig musikk nå utelukkende er nostalgi, om enn suveren nostalgi, samt at den uhyre flinke sangsmeden Simon har latt seg redusere til å opptre som en underholdningsartist - vel, så var gårsdagens konsert relativt uangripelig. Ikke rockens fremtid akkurat, men en fin, fin fortid.