Ambisjons-nivået heves betraktelig - de komplekse harmoniene i nydelige «Scarborough Fair/Canticle» er avanserte greier - og Simon begår en finfin pophit i «The 59th Bridge Street Song (Feelin Groovy)». «Homeward Bound», «The Dangling Coversation» og «For Emily, Wherever I May Find Her» er også gode låter, og albumet som sådan henger mye bedre sammen enn forgjengeren.
Men Simon er fremdeles gitt til tekstlinjer så blomstret pseudopoetiske at han sikkert synes det er litt pinlig å synge dem i dag, og til å være rockens kanskje aller mest kreative år, med Dylans «Blonde On Blonde», The Beach Boys «Pet Sounds» og The Beatles «Revolver» ferske i butikkhyllene, føles ikke denne knappe halvtimen som et stort nok skritt fremover.