Aldri god smak, tidvis god pop.
Samtlige Queens studioalbum får luksusbehandling: 15 CD'er i nennsomt lekre replikautgaver av de opprinnelige vinylversjonene, naturtro helt ned til papirkvaliteten i coverne. Men skynd deg: Opplagene er begrensede.
Fra førstealbumet «Queen» (1973) til det posthumt utgitte «Made In Heaven» (1995) - Queen var et orkester som bare sjelden lot god smak komme i veien for det spektakulært, om enn ironisk, vulgære. Posteren med nakne kvinnelige syklister som fulgte med «Jazz» fra 1978 - et album som i sin tid ble angrepet som «fascistisk» av Dave Marsh i Rolling Stone - forteller alt man trenger å vite: Britiske Queen var pop på sitt anselig mest dekadente, rock som purt sirkus, musikk som ren showbiz. Ingen kan dog hevde at de ikke var et tidvis uimotståelig singelband, spesielt i første halvdel av karrieren.
Atypisk
«Queen II» (1974) er på sin side gruppens mest atypiske langspiller; mørk, Tolkien-trolsk «progrock» i kitschtapning. De komiske fistelharmoniene som skulle bli et av deres fremste varemerker patenteres her, likeså Roy Thomas Bakers typisk overkokte produksjon og Brian Mays distinkte gitarspill - i sin tid såpass oppsiktsvekkende at bandet så seg nødt til stadig å understreke at de ikke benyttet seg av synthesizere.
De skulle bli flinkere popsmeder senere, og fant i større grad sitt egentlige jeg på oppfølgeren «Sheer Heart Attack» (1974), men «Queen II» er likevel et av ganske få Queen-album som lar seg spille fra start til mål uten å påføre mer følsomme lyttere akutte forlegenhetsanfall.
MORTEN STÅLE NILSEN