En klisjé av en dansefilm. Som likevel er lett å like.
Så la oss først være positive: Her finnes fin sensualisme, god musikk, utmerket fotografering, tålelig dansing. Samt to meget sympatiske unge skuespillere: Diego Luna (« og mora di, også») og Romola Garai.
Alt dette er gode grunner til halvannen time på kino.
Den første «Dirty Dancing» (1987) ble en underlig suksess, der Patrick Swayze gjorde sitt livs rolle som danseløve og seksuell vekkerklokke for istappen Jennifer Gray. Swayze dukker forresten opp i en morsom cameo-rolle her - som danseinstruktør.
Samme tema går igjen: Tiden er fem år før den første filmens 1963. Altså 1958, Cuba, dit unge Katey har flyttet med sine rike foreldre. Men opplever dansens (og kroppens) muligheter i møte med kelneren Javier. Mens Castro lurer i buskene og Battista er rømningsklar.
Så her er det negative: Filmen er like formelsydd som alle dansefilmer. Like klisjéfylt også. Hvite mennesker er stive og rike, fargede er rytmiske livstilbedere og fattige. Dessuten utnytter filmen aldri temaets, tidens og stedets muligheter til dynamisk dramatikk.
Likevel? Jeg likte'n, jeg!
JON SELÅS