En kjærlighetskomedie som langsomt tappes for humor, er en trist affære.
Og når historien allerede fra første kjærlighetsmøte peker rett mot en lykkelig slutt, tross uoverstigelige sosiale snublesteiner, ja, da glir vi raskt over fra kjærlighetskomedie til romantisk søtsuppe.
«Miffo», som betyr tosk, idiot, handler om den nybakte presten Tobias som vil forandre verden. Denne pene, besteborgerlige gutten møter livlige Carola, som ikke bare sitter i rullestol, men også er sosialklient og lever i en kultur hvor knull, drikk og dårlige vitser gir livet innhold.
De sosiale kontrastene gir overtydelige konflikter, filmen beveger seg fra det bittersøte til det banale og munner ut i en lykkelig slutt som i beste fall kan betegnes som ubehagelig søtladen.
I tillegg er fotografen plagsomt forelsket i fugle- og froskeperspektiv. Artig brukt med fornuft, men her etter hvert plagsomt maniert.
Visst har filmen enkelte skarpt morsomme situasjoner, spesielt i starten og henimot fullgått løp, hvor sosialt snobberi lyssettes. Men siden historien mangler fremdrift, det ironiserende grepet er slapt og vassent, og persongalleriet mangler troverdighet - tross godt spill - fungerer «Miffo» dårlig, både som humørpille og sosial kritikk. Den er rett og slett for slapp.
ASTRID SLETBAKK