Da Rod rocket.
Det er vanskelig å forestille seg i dag, men det var en tid da Ronnie Wood (i dag i Rolling Stones) var en kreativ gitarist og Rod Stewart (i dag en vits) hadde sjel. Faces, som oppsto i ruinene av sekstitallets «mod»-helter The Small Faces, var sin tids Oasis, dog atskillige hakk mer sympatiske: Et populistisk «folkets band» som sparket fotball og drakk Blue Nun på scenen, akkompagnert av tidvis ulovlig sleivete boogierock. Men alltid med et formildende glis om kjeften og et ikke ubetydelig ess i ermet, nemlig bassist Ronnie Lane, en av Englands ømmeste og mest undervurderte låtskrivere. De fire studioalbumene de etterlot seg, utgitt i perioden 1970-1973, er alle forferdelig ujevne, svekket av at frontmann Stewart sparte mange av sine beste sanger til soloplatene sine. At feinschmecker-selskapet Rhino Records nå har klart å tyne en svært underholdende 4CD-boks ut av etterlatenskapene deres, er med andre ord noe av en overraskelse. Men «Five Guys Walk Into A Bar×» er blitt til den beste type flottenfeierutgivelse - en slik samling som får bandet den feirer, til å fremstå som bedre enn det sannsynligvis egentlig var. De 31 tidligere uutgitte kuttene, mange av dem konsertinnspillinger gjort for BBC, er av gledelig høy kvalitet, og innpakningen i DVD-format er uhyre attraktiv. Til sammen 67 sanger - halvt rockere for lørdag kveld, halvt ballader for søndag morgen.
MORTEN STÅLE NILSEN