Er du i for lystig humør om dagen? Så sett på en skive med The Cure, da!
Det er - skremmende nok - fremdeles en viss skjønnhet i Robert Smiths tungsinn, som på flere av låtene her tangerer selve dødsdriften. Egentlig er dette en konseptplate rundt den totale fremmedgjøringen. «I can't find myself» hyler Smith gjentatte ganger innledningsvis, mens han avslutter ballet en knapp time senere med å undre på om han kanskje allerede er fremme dit han er på vei - «nowhere», ingen steder?
Innimellom trår The Cure til med noen monsterlåter (fantastiske «The Promise» på ti minutter, «Us Or Them» og nydelige «Going Nowhere») og noen middelhavsfarere («Before Three», «Anniversary»). Der låtstrukturene ikke holder, blir gitarene bare skurrende istedenfor atmosfæreskapende, mens Smith samtidig blir gnålete og hulkende istedenfor å legge tyngde bak de mørke ordene. Men svartsiden vinner til slutt, som alltid med disse gutta. «The Cure» er nok en plate for ekte fans, på godt og vondt.
STEIN ØSTBØ