Årgangskonsertopptak med «den ukjente Joni Mitchell»
Den omseggripende rocksnobbismen har sørget for at den italienskjødiske newyorkeren Laura Nyro for lengst har fått sin oppreisning - så skjedde, trist nok, omtrent samtidig med hennes død av livmorkreft i 1997.
Før det, var hun lenge for det meste glemt. Delvis, skal det sies, fordi platene hun lagde etter sitt «comeback» i 1975, aldri nådde de samme høydene som «ungdomsarbeidene» hennes fra årene 1967-1971. De er til gjengjeld fire-fem av de mest unike albumene i rockhistorien: Rene lavautbrudd av idiosynkratisk, jazzinnfløkt popmusikk, uopphørlige og intense på grensen til det akutt hysteriske. Dette konsertopptaket, med en Nyro som akkompagnerer seg selv på piano, fanget i hennes største kreativitets siste dager, er således manna fra himmelen for oss som ikke får nok. Ikke det beste stedet å oppdage henne - prøv «Eli & The Thirteenth Confession» (1968) først - men et potent portrett av et virkelig singulært talent, okkesom.
MORTEN STÅLE NILSEN