Morrissey er som de fleste vil ha lagt merke til tatt ettertrykkelig inn i varmen igjen, og Warner - som sitter på hele katalogen til hans gamle band - vil selvfølgelig være med på moroa.
Følgelig relanserer de nå denne, en samling som først så dagens lys i 2001, til både Morrisseys og gitarist Johnny Marrs høylytte protester. Hvorfor de ble sinte? Vel, for det første ble de aldri informert om at platen skulle utgis. For det andre er sangene presentert i ukronologiskog til dels ulogisk rekkefølge. For det tredje er omslaget en gedigen styggedom - et bilde av «Carry On»-skuespilleren Charles Hawtrey som på patetisk vis forsøker å fange den velkjente The Smiths-estetikken, men mislykkes fatalt.
Og for det fjerde hadde den definitive The Smiths-samlingen allerede blitt gitt ut seks år tidligere, den fem låter fattigere, men grunnleggende sett mer redelige «Singles» (1995). Dog. Musikken i seg selv er bortimot upåklagelig: Nordengelsk mursteinstristesse og selvforaktende «indie»-blodfattigdom tatt til høyder/dybder som bare kan kalles stor kunst. Tjuetre sanger på rappen føles riktignok i meste laget, men Marrs jingeljangel-melodier og Morrisseys ekvilibristiske tungsinn gjør dette til viktig musikk for flere enn bare oss som var «sixteen, clumsy and shy» da det begav seg.
MORTEN STÅLE NILSEN