Variert, modent og modig fra monsterband.
Slipknot fra Iowa er en underlig organisme i den ekstreme metal-leiren. På sitt nye album utviser horror-bandet tegn på intelligent liv med et uhyre ambisiøst, modent, variert og modig album som fansen enten kommer til å elske eller hate.
Jeg tilhører den første kategorien. Slipknot viser
med «Vol. 3: (The Subliminal Verses)» at det er mulig å utvikle seg uten å miste identiteten og det flerrende og møkkete trøkket som fikk folk til å elske metal-monsteret med ni hoder.
Det finnes faktisk noe annet å synge om enn blod, dritt og gørr. Det er mulig å være skumle og truende selv om du serverer et knippe låter som appellerer til en lytter på flere plan enn bare å bli overkjørt av grim støy.
På sitt tredje album sysler Slipknot med noe som muligens kan betegnes som avant-metal. I hvert fall har bandet utløst et potensial som jeg ikke visste eksisterte. Misforstå ikke, Slipknot er fortsatt blytunge og knugende, men de serverer melodier og har rensket opp i kaoset - noe som nok kan tillegges klarsynet til produsent Rick Rubin.
Her finnes ballader og melankolske, tilbakelente låter hvor det pøses på med strykere, flerstemt sang og uhyggelig feite stemninger.
Dessuten synger Corey Taylor som en gud. Og skulle du fortsatt ha behov for å bli moset i senk, kan du alltids starte med killere som «The Blister Exists», «Pulse of The Maggots» og «The Nameless».
Slipknot har rett og slett levert et av årets aller beste rockalbum så langt.
ESPEN A. HANSEN