Oppfatningen av britiske Nick Drake som et slags rockens mannlige svar på Sylvia Plath har vist seg uvanlig slitesterk.
Vi får aldri vite hvorvidt hans død av en overdose antidepressiva i 1974 var resultatet av en villet handling eller ikke, men bildet vi har av ham som en romantisk poet, for delikat for denne verden, føles for én gangs skyld som ganske presis. Han etterlot seg kun tre ferdigstilte album, samtlige så godt som fullkomne på hver sin måte, fra «Five Leaves Left»s (1969) pastorale folkpop til «Pink Moon»s (1972) ensomme mørkenattsblues. En plate med løse tråder og uutgitt materiale, «Time Of No Reply», kom i 1986, og med «Made To Love Magic» får vi får anta de siste restene er tilgjengeliggjort: Fra «River Man» og «Mayfair», innspilt på et soverom på universitetet i Cambridge våren 1968, til den aller siste låten han rakk å spille inn - den hittil helt ukjente «Tow The Line». Sistnevnte er en av demoene han begikk i juni 1974, knappe fire måneder før han var borte, og besitter noe av den samme angsten for aldring og tap av uskyld som den fryktinngytende golde «Black Eyed Dog», også inkludert her. Noen vil mene at det å legge nyinnspilte strykerarrangementer på tittelkuttet og «Time Of No Reply» grenser mot det vulgære, men de er nå engang signert Drakes faste arrangør fra den gang, Robert Kirby. Uinnvidde bør begynne med ett eller samtlige av de opprinnelige albumene, for så å spe på med denne etterpå. Du kommer til å ville ha den, nemlig.
MORTEN STÅLE NILSEN