Romantisk, trist og originalt.
The Magnetic Fields fra Boston har eksistert som et pussig band i populærmusikkens randsone siden 1990, da eksentriske Stephin Merritt endelig fikk somlet seg til å spille inn og utgi sine originale sanger.
«I» er den første utgivelsen til The Magnetic Fields siden 1999 da Stephin Merritt insisterte på å spille inn et trippel-album med 69 sanger som i all enkelhet fikk tittelen «69 Love Songs».
Denne gang har Merritt begrenset seg til å utgi 14 sanger, men alle begynner med samme bokstav. For eksempel vakre, dragende og mollstemte sanger som «I Die», «I Was Born», «Irma», «Is This What They Used To Call Love?» og «Infinitely Late at Night».
Stephin Merritt skriver låter som er de reneste parademarsjer innen romantiske tristesser. På mange måter fremstår mannen som en østkyst-utgave av Brian Wilson. Om noen lurer på hvordan det låter, kan det vel være greit å omtale de lavmælte, melankolske og lyriske sangene som akustisk kammerpop - nesten som Smog, Yo La Tengo, Scott Walker, Will Oldham og Lambchop, med andre ord.
Trist. Og nesten uvirkelig vakkert.
Sann mine ord.
ESPEN A. HANSEN