Sanger fra en trist og vakker verden.
Vi koser oss godt med melankolien vår her i landet, og antallet kritikerroste artister med sorgtunge «bekjennende» (les: selvmedlidende) tekster i bagasjen er stadig økende. Om du skulle gå lei og i stedet ønske deg noe mindre lettkjøpt og navlebeskuende, er dette platen.
Richard og Linda Thompsons «I Want To See The Bright Lights Tonight» (1974) er nemlig overhodet ikke melankolsk, men bunnløst, uutgrunnelig trist. Ti sanger om ørkesløst slit i både kjærlighet og arbeid - dette er noe så sjeldent som en plate om dødslengsel som ikke et sekund oppleves som barnslig sutrete eller «plaget» romantisk. Den britiske folkrockens mest emosjonelt knusende album (det daværende ekteparets «skilsmisseplate» «Shoot Out The Lights» fra 1982 lander på en sterk annenplass); denne musikken besitter skillingsvisetradisjonens eksklusive kvalitet: aksepten - ja, endog omfavnelsen - av dødelighet og tilværelsens grunnleggende meningsløshet. Nydelig gitt uttrykk i Lindas flatt bevegende stemme og Richards gnistrende gitarspill, i sanger som føles like tidløse som folkemusikken den henter inspirasjon fra.
Også tilgjengelige i oppgraderte versjoner med gode konsertbonuskutt: Den nesten like sterke «Pour Down Like Silver» og den lysere, lettere «Hokey Pokey» (begge 1975).
MORTEN STÅLE NILSEN